Workshop

Når jeg går gang med et nytt maleri, vet jeg hvilken farge jeg skal male med. Det er det jeg vet når jeg begynner på et nytt ubrukt lerret. Jeg prøver meg ikke på et motiv, men er opptatt av farger og form. Det er litt som å navigere i et landskap, en skog eller på et hav man aldri har vært før. Uten å risikere så mye annet enn at det bare ikke blir fint.. Etterhvert kommer tyngden i maleriet frem, du må velge litt andre farger og kanskje overraske deg selv for å komme videre. Dette er en treningssak og jeg tror min kunnskap som regissør og skuespiller er det som driver meg til å ikke slutte med en gang jeg føler maleriet er ferdig. Det er som om det må noe mer inn i det. Men å våge å rive seg løs fra noe som ser veldig vakkert ut, prøve seg på flere farger og mer dynamikk, er utrolig vanskelig. Du må på en måte løse deg fra logikken. Og det er jeg god på!

Foto fra kurs hos Rundt Bordet, av Mette Sørhaug

Derfor har jeg lyst til å invitere på workshop i å male abstrakt. Hvordan kan du få frem kraften din igjen, våge å ta sjanser på lerretet, mikse farger som ikke nødvendigvis passer sammen for så å samle det til et nytt uttrykk?

Kurset jeg tilbyr nå varer i ca tre timer. Du tar med et lerret du vil bruke, det er det enkleste; da kan du ta med stort eller smått, ikke vær blyg det er så gøy å male stort! Vi begynner uansett på ark, eksperimenterer litt med farger og bruk av maleverktøy.

Du må også ta på klær du ikke er redd for, det kan bli litt søl.

Foto fra kurshelg hos Rundt Bordet av Mette Sørhaug

Kontakt meg på 95824267, loopbylaura@gmail.com eller på SoMe og jeg sender betalingsinfo og reserverer plass til deg!

VELKOMMEN!!

Alle fotoene her er tatt fra malerkurset 2 og 3 mars 2024 hos Rundt Bordet i Oslo av Mette Sørhaug.

Foto fra Kurshelg hos Rundt Bordet av Mette Sørhaug

Foto fra Kurshelg hos Rundt Bordet av Mette Sørhaug

Foto fra kurshelg hos Rundt Bordet av Mette Sørhaug

Alle foto: Mette Sørhaug for Rundt Bordet

Fevennen idag:

Artikkelen i fædrelandsvennen

"– Vi må gripe muligheten til å forme våre egne digitale rom på en menneskelig måte. Vi trenger ikke bare ta imot det vi blir servert av tech-gigantene, sier Haavard Tveito.

– Det skal bli en stedsspesifikk opplevelse for mange sanser. Jeg vil at det skal oppleves nært og sterkt på samme måte som når du er fysisk til stede på en opptreden. Jeg føler et ansvar på vegne av kunstfeltet for at dette skal bli bra, sier Laura Vallenes.

Hun var på leting etter digitale samarbeidspartnere etter at pandemien hadde gitt henne den samme brutale oppvåkningen som alle opptredende kunstnere fikk.

– Jeg skjønte jo snart at digital formidling kunne være veldig mye mer enn Youtube, så jeg begynte å lete etter samarbeidspartnere. Og her fikk jeg full klaff med en gang, stråler hun."

Digital Transformasjon

GLEDELIG NYHET: Vi, Loop by Laura og AlmaEik, har fått innvilget 1.000.000 til vårt digitaliseringsprosjekt Artscapes. Calma BeGood fra kulturstiftelsen Cultiva. Kunst, performance og arkitektur vil bli løftet til et nytt nivå gjennom prosjektet, som smelter arkitektur, VR og performance sammen til et helhetlig opplevelsesinntrykk. Vi gjør det usynlige synlig, og gleder oss til å sette Kristiansand på kartet! Følg oss, så holder vi deg oppdatert!

Foredrag

Jeg hadde nettopp et foredrag om mitt entrepenørskap. Det var veldig inspirerende å gjøre og herlig å lese artikkelen om det etterpå!

https://www.eik.life/2021/02/kunst-og-canvas-i-kristiansand/?fbclid=IwAR1yFGs6cjX0yLniRcLduiSH-jIosd3t6KEhIbMkt_vtPFlWwf-W6sgjhvw

Den første dagen med Calma Begood

Den eldre kvinnen smiler mot meg. Håret hennes er kraftfullt og krøllene danser mot skuldrene. Hun smiler mens hun trekker sin lange slanke kropp opp fra stolen. Går bort til vinduet og lar øynene hvile mot de to mørke skjærene i havgapet utenfor. Utsikten den andre veien er mot den firkantede byen, med det lille hjertet. Byen vi begge har sagt farvel til og lagt bak oss for lenge siden. «Det er her det ligger» sier hun og peker ut mot havet. «Ikke tenk på det andre. Du gikk deg ikke vill, husk det. Selv om skyene var mørke og sikten uklar. Vi kommer tilbake til det, eller vil vi bruke mer tid på det?» Hun klør seg lett på et merke ved tinningen, lar håret falle over. «Men først vil jeg prøve et minne.» Hun setter seg ungdommelig i den store romslige vinduskanten. Jeg ser furuene utenfor. De vakreste trærne jeg vet. Krokete og sterke i all slags vær, likevel så vakre og eksotiske. Nesten som henne. Hun lukker øynene, trekker pusten og begynner å prate. Langsomt.

«Jeg legger meg bakover og inntil det sorte bilsetet. Noe renner langs kanten av håret og bak mot øret mitt. Noe seigt, jeg får ikke opp armene slik at jeg kan ta mot det, tørke den ekle kløende seige massen som nå beveger seg mot kinnet. Ned mot haken, det drypper ned til halsen og renner inn i halsgropen. Her legger det våte seg stille og blir til dype tjern. Det beveger seg i takt med pusten min, opp og ned. Jeg hviler i det og dras under, seiler på kanten av det og dukker i nød opp for å trekke luft. Det dunker fra et sted i tinningen, håret er klistret. Jeg snur hodet forsiktig og ser ut av vinduet. Pusten skaper dogg på ruta. Jeg husker hud, hår og ser at det er mørkt ute og at jeg er inni en skog. Jeg kjørte fra noen.»

Jeg kjenner på pusten min, plutselig føles det som om blodet raserer alt jeg har innvendig. Hun snakker om noe. Noe jeg ikke visste jeg kjente til. Jeg føler likevel hun snakker om noe jeg har opplevd, selv om jeg ikke har det. Jeg er for ung. Jeg har ikke de dype sårene. Jeg balanserer et øyeblikk på motorveien av bankende blod og synker tilbake i stolen. Ser på kvinnen foran meg. Ser rett i de åpne øynene. Hun har varme og hun vet. Hun ser inn i rommet vi sitter i. Ser på hjemmet sitt, ser på meg som sitter i den nydelige lenestolen med ei notatblokk i hånden. Med åpne ører og glitrende øyne ønsker jeg at hun forsetter. “Hehe, jeg tar det fra begynnelsen.” sier hun lett før hun faller inn.

«Jeg drar opp skjørtet mens han snur seg stille mot meg. Jeg hvisker til han at han skal komme. Kom og vis meg det. Han stryker seg inntil, er tett og binder kjærlig hendene mine. Lukten hans er rystende svett og etterlengtet. Vi blir ville som dyr og trekker oss hardt inn mellom skyggene vi etterlater. Jeg husker et vindu øverst i taket og en fastklemt sommerfugl fra i fjor sommer hengende i et tørket flak av vingen sin. Over alle hustak er byen stille, ventende på oss. Vi kommer frem til dit vi skal, men er likevel mellom kald mur under ei dyne i ly for nysgjerrige ører med åpen munn.»

Hun tar pause i reisen sin og sier oppklarende: Vi var ganske populære, eller hva kan man si, vi var liksom noen som folk så opp til. Hvertfall moret de seg enormt med hver vårt stjålne blikk eller mystiske ordlegninger. Bless them. De visste ingenting.
Hun sier ofte «bless them». Hva kommer det av? Hvor har hun bodd? Er det fordi hun er dypt religiøs, eller er det fordi hun oppriktig vil ta vare på dem på en eller annen måte? Og hvem er «them»? Jeg noterer meg dette som et stikkord «them». Føler jeg vet hvem det er, og forhåpentligvis definerer hun det selv snart. Hun lukker øynene:

« Jeg reiser meg langsomt og puster tungt. Trekker til meg klærne, stryker vennlig hans varme hud og hvisker at jeg snart må gå. Tar frem vesken og finner leppestiften før jeg setter meg opp igjen og finner en god stilling. Uten anger, uten høyde. Natten kommer og vi to sitter fremdeles fast. Jeg forteller om dagen jeg møtte henne. Det er vanskelig å fortelle, det stopper opp og ordene legger seg flate. Jeg prøver likevel. 
Etterpå holder han meg tett inntil, er redd jeg skal gå et annet sted. Jeg har aldri tenkt tanken. Jeg hvisker at jeg brukte denne historien i en utstilling ei gang og at jeg angret. Det er ikke fiksjon sier jeg til ham, det er min historie om man kan se mellom linjene. Jeg vet det, sier han ømt tilbake. Hvem er hun? Jeg forteller som sant er at jeg traff henne i en sandkasse, under en stor gravemaskin. Siden har hun vært borte, vet ikke hvor hun er eller noe. Kanskje hun har flyttet?»

Hun stopper opp og stillheten fyller rommet. Jeg prøver så lydløst jeg kan å trekke pusten. Løfter pennen for å tegne ordene hennes. Det føles vanskelig. Hva har vi begitt oss ut på? Hun reiser seg og går mot kjøkkenet. Henter et glass fra hyllene og spør om jeg vil ha. Jeg nikker. Hun forsetter.

«Den natten møter jeg henne igjen. Hun kommer bak meg, lusker seg inntil meg mellom trærne. Jeg ser henne ikke, men blir slått i bakken av hennes hånd. Hun faller på likt med meg. Vi danner ett hvitt fyldig støv der vi ligger, jeg ser det når jeg myser med øynene for å fatte hva som traff. Vi er to skydotter liggende på bakken, kjolene våre er luftige og ligger utover. Vi er to blomster som mister bladene. Vi reiser oss, jeg står foran henne og vet hun vil gjøre det jeg gjør, så jeg tar forsiktig av meg kjolen. En stropp ad gangen. Vil se hvordan jeg ser ut gjennom henne, på en måte. Huden er vond under og flere bandasjer dekker sårene. Jeg lar nattkjolen falle til bakken, vi er hvit marmor og skinner i natten. Bøyer oss ned til kjolene våre og løfter dem som nyfødte barn, går bort til et vannbad, legger dem oppi og lar dem balansere på vannflaten. Vi ser ikke hverandre men er nær. Vi begynner å snakke og jeg husker det slik:

-Hvor har du vært?

-Jeg lagde et kart.

Ville du skulle finne meg

-Jeg ser deg

-Det ble for mye for meg

-Jeg har vasket og vasket

-Hvorfor lot du meg være alene?

-Dyret lå stille, ville jeg skulle løpe

-Det var seigt og luktet av ville dyr.»

«Jeg trenger visst en pause, blir helt utslitt av alt dette.» sier hun med litt unnskyldende latter i stemmen. Jeg kan ikke annet enn å si meg enig og lurer på om jeg skal gå en liten tur ute i den store hagen hennes. Forville meg langs peonene eller legge meg under epletrærne. Jeg føler meg totalt utmattet. «Jeg prøver å fortelle deg min vei ut av det. Ut av utålmodigheten og rastløsheten. Ut av firkanten og inn i det dunkende hjertet. Med et godt grep om retning og stålkontroll på pulsen.»

Jeg åpner døren til lufta, til grønne busker og havutsikt. Jeg tar av meg sokkene og går barbeint ut i det nyklipte gresset. På en eller annen mystisk måte har disse timene fått meg til å tenke på en annen tid. Hun gjør meg nysgjerrig. Hun setter noe i gang i meg. Jeg har vært her før en gang.

Absence

Finally, we will show our performance at Sørlandets Kunstmuseum. 18 of June, and the following weekend.

I’ve made a little teaser from our work and hopefully you would like to see it, and maybe find time to come and be there with us. The museum will soon post the event, so hang in there :-)

Enjoy.

My Catalogue

Today

Today we were supposed to have our premiere on “Absence” at Sørlandets Kunstmuseum. Instead it has been delayed. So stay tuned!

I look forward to see what we as a society learn from this crises.

I feel that a lot of things must change.

All living creatures must come first.

In everything.

Stay safe!

Hereś a little teaser from my exhibition “Absence”.

Prosjektet er støttet av Norsk Kulturråd og Kristiansand Kommune.